Irsk lykke og den norske ulykke?

Det er ikke i første rekke penger og rikdom det dreier seg om, men kanskje heller den gode gamle underdog mentaliteten. Eller var det kanskje mentaliteten vi kan finne hos dårlige mennesker fra Lindesnes til Hammerfest?

En røver med grad fra universitetet, vil kanskje kalle det mindreverdighetskompleks. Hvilken grad han har, spiller egentlig liten rolle, det viktigste er at andre mangler denne graden. Kanskje lærte de noe som var nyttigere, men de har likevel ikke hans papir på det.

Å være best i noe, er alltid godt. Selv om det strengt talt ikke er en selv, men kanskje ens nasjon eller kjønn som gjør en stor dåd. Kanskje til og med et fotball-lag man bare liker fordi det har et kult navn, men som man forøvrig ikke har noen tilknytting til. Å dele en annens seier. Å være heiagjeng.

Viktigst er likevel en annens ulykke. Følelsen av å være bedre enn noen annen. Ikke fordi en selv nødvendigvis har gjort noe. Det spiller egentlig liten rolle, fordi man enkelt kan leve ut sine fantasier og behov gjennom andre.

En seier er en seier! Uansett om det er i Melodi Grand Prix, 5-mila på ski, eller hva det nå måtte være vi klarer å slå svenskene i. Det vi ikke slår de i, trenger ikke mediedekning. Det bryr vi oss ikke om.

Missunnelsen er sterkere enn seksualdriften. Hovmod ennå sterkere. Mye viktigere enn å vinne: At Sveige eller USA har tapt i Norges tilfelle, og England, skulle du komme fra en fjerntliggende øy.

Refleksjonene bør stoppe der. Øllet blir surt og dårlig om man tenker på at Irland var eksemplet på hvordan EU og små land kunne reise seg opp. Kanskje om noen år, når rusen fra oljefondet har gitt seg og tyngdekraften eller noe annet skaper hodepine, ser man hvor dårlig de enkelte valg var.

Slainte!